20.05.2026
Skrevet av: Marte Risøy
I strandsonen gjelder det generelt bygge- og deleforbud, jf.plan- og bygningsloven § 1-8. Ofte er dette også fulgt opp både i kommune- ogevt. reguleringsplanen som gjelder for området. Det betyr at alle former forbygging og utvikling av strandsoneområdene, er avhengig av at offentligmyndighet gir dispensasjon fra gjeldende regelverk.
Dispensasjon er for det første avhengig av at «hensynenebak bestemmelsen det dispenseres fra, hensynene i lovens formålsbestemmelseeller nasjonale eller regionale interesser», ikke «blir vesentligtilsidesatt», jf. pbl. § 19-2 (2) første punktum. Videre kreves atfordelene ved å gi dispensasjon «skal være klart større enn ulempene»,jf. pbl. § 19-2 (2).
I slutten av mars 2026 avsa Høyesterett dom i sakHR-2026-730, hvor nettopp dette var tema. Saken gjaldt en boligeiendom vedsjøen i Bærum kommune. Eierne hadde flere ganger søkt om dispensasjon for åbygge en adkomstbrygge på eiendommen, men hadde fått avslag. Sommeren 2021søkte de på nytt om dispensasjon, denne gangen for en mindre brygge enntidligere. Bryggen var planlagt 12,5 meter lang og 1,2 meter bred. Den skullefundamenteres med to påler på land og to påler nesten ytterst, der sjøen errundt 1 meter dyp.
Eierne sendte stevning etter at Statsforvalteren avslodispensasjonssøknaden. Tingretten kom til at vilkårene for dispensasjon ikkevar oppfylt, men lagmannsretten kom til motsatt resultat. Lagmannsrettens domble anket til Høyesterett, som tok saken til behandling.
Dommen er interessant av to grunner. For det første avklarerHøyesterett at dispensasjonsvilkårene skal avgjøres juridisk, hvilket innebærerat kommunens/Statsforvalterens vurdering av om vilkårene er oppfylt, fullt utkan overprøves av domstolen. Til tross for at dette fremgår klart av lovensforarbeider, har det vært et omdiskutert tema i mange år. Dommen endrer dermed ikke loven, men slår fasthva som har vært meningen siden vedtakelsen i 2008. Likevel er den en vekker,fordi mange kommuner i årevis har behandlet dispensasjonssaker som politiskespørsmål.
For det andre er det første gang Høyesterett vurdererdispensasjonsvilkårene i henhold til plan- og bygningsloven av 2008. Høyesterettredegjør i avsnitt 59 for at det må foretas en konkret vurdering i det enkeltetilfellet:
Dispensasjonsbestemmelsen i §19-2 er generell og gjelder svært mange ulike sakstyper. Den nærmere terskelenfor dispensasjon må derfor fastlegges konkret. Tillatelser til byggetiltak istrandsonen står i så måte i en særstilling. Lovens utgangspunkt i § 1-8 er atdet gjelder et absolutt forbud mot å sette i verk tiltak nærmere sjøen enn 100meter fra strandlinjen.
Høyesterett gjennomgår relevante rettskilder på området ogoppsummerer gjeldende rett på følgende måte i avsnitt 61:
Lovens ordlyd og forarbeiderklargjør samlet sett at vilkårene for dispensasjon skal tolkes særlig strengtder hensynene bak strandsoneforvaltningen gjør seg gjeldende, og søknaden itillegg gjelder byggetiltak i et område med stort utbyggingspress.
Også dette er helt i tråd med gjeldende rett fra og medplan- og bygningsloven ble vedtatt i 2008. Likevel er viktig at Høyesterettfastslår dette, da kommunal praksis oppleves svært vilkårlig på dette punktet.
Etter en grundig gjennomgang av hvilke hensyn som gjør seggjeldende i den konkrete saken, konkluderer Høyesterett med at en dispensasjon idette tilfellet vil innebære «en viss tilsidesettelse av hensynene bakplanbestemmelsene ved tiltaket». Helt konkret pekes det på at tiltaket vilføre til en ytterligere nedbygging av strandsonen, selv om den er begrenset.Tiltaket innebærer også en tilsidesettelsen av hensynet til vern avnaturverdiene i området, fordi tiltaket innebærer konsekvenser forbløtbunnsområdet og ålegressengen. Høyesterett er imidlertid i tvil omtilsidesettelsen av hensynene er «vesentlig», og konkluderer heller aldripå dette punktet.
I vurderingen av om fordelene ved tiltaket er «klartstørre» enn ulempene, viser ikke Høyesterett den samme tvilen. Høyesteretter klar på at den eneste fordelen ved tiltaket er at eiendommen får bedresjøadkomst. Tiltaket gir verken generelle samfunnsmessige fordeler, eller andrefordeler utover den rent praktiske fordelen for eiendommen isolert sett.Samtidig foreligger det en rekke ulemper. Høyesterett virker ikke i tvil nårdet konkluderes med at «fordelene ved tiltaket ikke klart overstigerulempene». Vilkårene for dispensasjon er da ikke oppfylt, og staten frifinnes.
